Det å bo i et annet land over lengre tid, er virkelig en gave. Det gir en mulighet til å se, oppleve og føle på et helt nytt plan, enn når du er på gjennomreise. Bli kjent med mennesker, ikke bare se, men føle på hvordan de lever. Det er så lett å dømme det ukjente og trekke for raske konklusjoner. Vi mennesker (kanskje spesielt nordmenn) tror ofte vi vet best, vårt land kan mest og vi er de som skal lære bort. Men uansett hvor vi drar, finnes det mennesker som kan lære oss noe. Det handler bare om å våg å se, steppe utenfor komfortsonen vår og godta at vi ikke kan alt. Være åpene. Dette gjelder ikke bare i det store bilde, men også i det lille. Innse at hvert menneske vi møter kan bidra, lære og vise oss noe. Åpne øynene våre for nye muligheter og opplevelser. Ta seg tid til å oppservere å lytte, før man kommer med egene meninger og gjøremåter. Enten vi befinner oss i et fremmed land, eller ikke. Det å være åpen for nye ting, ikke bare lytte til hva andre sier, men ta det til seg er gull verdt. Hva har man å tape?
Oppservere - lytte - lære- tilføye
Spesielt når man er i et annet land, kommer det tydelig frem. "Brasilianerene har levd slik i mange hundre år, hvem er vi til å komme her å fortelle de hvordan de skal leve?" Det vil ikke si at vi ikke skal komme med innspill og bidra med det vi kan. Men det handler om å være åpen å gå frem på en forståelsesfull og varsom måte. Vi vil så gjerne at andre skal gjøre det mot oss, men vi må alle starte med oss selv.
If you talk to a man in a language he understands, that goes to his head. If you talk to him in his language, that goes to his heart.
- Nelson Mandela
onsdag 23. november 2011
Det er nå en stund siden siste bloggoppdatering - grunnet mangel av adapter. Nå er det i boks, så jeg skal prøve å bli litt flinkere mamma!
Ting begynner nå å bli ganske rutine, vi forstår mer og mer av det som blir sagt, har fått en del venner (YES!), blir knyttet mer og mer til barna og har blitt skikkelige Coritiba supportere! Så Brasil blir bare bedre og bedre for hver dag som går. I tiden fremover skal vi stå for et møte i kirken, skrive vår første rapport (temaet er korrupsjon) og bli bundet til flere oppgaver på Dorcas. Det er travle og fulle dager, så vi fungerer som regel ikke etter klokken 7, helt utkjørte.
Etter jul har de et ønske om at jeg skal trene jenter i fotball på Dorcas, noe jeg tror kan bli utrolig spennende. Veldig utfordrende med språket, men med litt hjelp og mye kroppsspråk tenker jeg det går fint. Mange jenter som bor i de fattigere strøkene, har ingen ting å ta seg til. Dette fører ofte til at mange bare er ute etter å finne seg en kjæreste og ha samleie (Lediggang er roten til alt ondt, som mamma sier). Så dette er noe jeg virkelig har troen på. Det er veldig få organiserte lag for jenter her, de fleste vet ikke engang om ett. I tillegg har mange attituden "fotball er for gutter", noe som sitter i kulturen. Jenter skal se fine ut, ikke skitne seg til mens de løper etter en ball. Heldigvis er det i endring. Allerede nå har flere jenter kommet til meg og sagt de gleder seg til å være med på fotballaget. Så dette kommer til å bli bra!!
Vi har også kjøpt oss sesongkort på Coritibas hjemmebane! Vi har til nå vært på to kamper, og er ekstremt klare for vår tredje på søndag. (Første kampen fikk vi se Coritiba knuse Flamengo og Ronaldinho) I tillegg har vi lært oss noen sanger, så vi kan være med å heie de fram! Her er noen bilder:
En bane laget av jord, to mål uten nett, 12 mennesker med 12 forskjellige historier, en ball. Jorden brenner under fotsålen, men alle spiller uten sko. Solen står midt på himmelen, svetten renner, bena verker, alle er slitne. Det skapes magi. Forskjellene blir lagt til side, der er vi bare spillere. Alle har samme mål, alle blir inkludert, ingen er mindre verdt, og et smil er godt plassert i 12 forskjellige ansikter. Vi er fra helt forskjellige steder på jorda, men nå har det ingenting å si. Samme spill, samme regler og gleden minst like stor. Samspillet, rosen, oppmuntringen, kommunikasjonen, skuddene, klappet på skulderen, latteren og gleden. Vi glemmer hvor vi er fra, hvilken farge vi har på håret, huden, hvilket språk vi snakker. 12 forskjellige mennesker blir brakt sammen av denne ene ballen. Det er ikke bare en sport. Det er så mye mer.
Tiden her i Brasil går fort, og vi har allerede vært her i 4 uker. Det vi ser og opplever gir steke inntrykk og vi blir utfordret på et helt nytt plan. Det er et utrolig givende arbeid, og jeg er oppriktig stolt over det å ta del i det. Kirken gjør en fantastisk jobb, noe som er veldig innspirerende å se. Det å jobbe med barn som kommer fra så og si ingenting, for deretter å dra hjem til et "overklasse"hus, sette mange tanker i gang. Hva kan vi gjøre for å hjelpe? Hva har disse barna gjort for å fortjene å leve slik? Hvorfor får en dame 12 barn, når hun så vidt har råd til å forsørge et? Men også spørsmål som: Hvordan kan disse barna smile hele dagen lang? Hvordan kan de se opp til oss? Hvordan kan de se så mye glede i noe jeg ikke engang senser? Verdiene de har i livet, er så annerledes enn de jeg er vandt med, og jeg ser at jeg har så mye å lære av disse barna. De står på, gjør det beste de kan, smiler og tar så godt vare på hverandre. Det er noe som fort blir glemt hos oss i Norge. Det materielle står i fokus. Det ha mest, kunne mest og prestere best.
Damen som er leder for Dorcas, er virkelig helt unik. Hun står på for disse barna hver dag, går fra dør til dør for å få flere mødre til å sende barna sine dit og gir så mye av seg selv. De fleste familiene har ikke råd til å bry seg om barnas utdannelse, og setter heller barna i arbeid enn å la de være barn. Denne muligheten får de på Dorcas. Det å leke, lære å respektere hverandre, spise seg mette, lære å spille et instrument, spille fotball, lære å lese og skrive og basic ting som å pusse tenner og vaske hender. Hvordan har det seg at foreldrene ikke vil gi barna sine den muligheten? Når vi besøkte noen familier i slummen, fikk vi se hvor disse barna kommer fra og hvilket liv de har utenom Dorcas. Foreldrene jobber for noen kroner til dagen, enda de står på fra morgen til kveld. Andre jobber som prostituerte eller doplangere. Det var en veldig sterk opplevelse, og vi fikk virkelig se hvor forskjellig hverdager kan være for mennesker.
Så mange mennesker har muligheten til å hjelpe disse familiene til å få et bedre liv, hvorfor lar de være?
