Familien ankommer Curitiba

For to dager siden fikk de to småvimsete jentene endelig sendt inn oppgaven sin til Hald. Den hadde hengt over de som en forbannelse og fulgt de hvor enn de gikk. 23 smertefulle, lærerrike og vanskelige sider var skrevet inn på pcn, intervjuene unnagjort og de var klare for å få livet sitt tilbake. Sommeren hadde endelig ankommet Curitiba, ferien kunne starte og familien Lia Nordmoen var på vei. Til og med julestemingen begynte å komme krypende. Det ble 19 Desember, og det ville si det var tid for 4 nye nordmenn å sette sine ben på brasiliansk jord. 

Etter en lang og innholdsrik reise, ankom de 4 svette og trøtte nordmennene Curitiba. Det ble et tårevått gjennsyn på flyplassen, der de nå så rutta jentene ventet i spenning med sine flotte fotballdrakter og en meget kreativ plakat. Bil ble det også på de, så far måtte ta til mot og begi seg ut på de dyriske veiene. Dagen gikk til innsjekking på hotell, litt sightsing, opplæring av standard ord som "takk", "vær så snill" osv og middagsbesøk hos den nå "gamle" verts familien. Livet var egentlig ganske ok!

De neste ukene skal da gå til en etterlengtet jule/sommerferie! Vise familien Curitiba, være turister, kvalitetstid, mat, mat, mat, tur til vakre Floranapolis og nydelige strender og selvfølgelig jul! Så jeg melder herved bloggpause frem til 2012 og ønsker alle en fantastisk jul og et ekstraordinært nyttår. 

Desejo a todos um Feliz Natal e um Feliz Ano Novo!

Du vet du har vært i Brasil for lenge når..

1.  Når du ikke lenger blir overrasket av at folk forsyner seg av tallerkenen din

2. Når du vet du alltid må ha med deg en t-skjorte, jakke og paraply uansett vær

3.  Når du deler is-skjeen din med 20 andre personer

4. Når du vet det er uhøffelig å komme tidsnok til en bursdag

5. Når du har erfart at frisørene i bakgatene trolig ikke er av beste klasse

6. Når du alltid går rundt med sikkel på kinnet og ikke har bry til å tørke det bort (etter alle kyssene)

7.  Når det å lete etter farlige edderkopper på rommet er blitt en daglig rutine

8.  Når du blir overrasket over et måltid uten kjøtt

9.  Når du ikke lenger har bry til å spørre om vann til maten (for du vet det vil skape oppstyr)

10. Når du heter Anette og har begynt å introdusere deg selv som Anettch/i

11. Når du ler som dette på facebook: hauhuhahuahashu

12. Når du alltid går rundt med en tannbørste i lomma

13. Når de i "salada de frutas" disken ikke lenger trenger å spørre hva du skal ha


14. Når "smalltalken" alltid dreier seg om fotball

15.  Når du ikke lenger forventer å få sitteplass på bussen

16. Når du ikke lenger reagerer på tutene biler og plystrende mannfolk

17. Når du ikke lenger bryr deg om at du blir tykkere for hver dag som går

18. Når du har lært å holde deg borte fra fortauskanten (for der kjører bussen)

19. Når du vet at flipflopper absolutt ikke har noe å gjøre på et kjøpesenter

20. Når du blir overrasket over å se en katt

21. Når du har begynt å kose med loppete løshunder

22. Når "Eu nao falo portuguêse" (jeg snakker ikke portugisisk) er din mest brukte frase

23. Når bønner begynner å smake ok

24. Når det er helt greit at folk kommer å tar et jaffs av eplet ditt

25. Når du går rund med svetteringer 24/7

26. Når du vet du får kjeft hvis du ikke drikker vann og bruker solkrem (heyhey Mateus og Agnar)

27. Når toalettpapiret automatisk går i søppelkassen

28. Når ikke lenger blir satt ut av å se rørlegger-sprekker

29.  Når du står stille i 30 min, mens du venter på at quero quero'en skal flytte seg så du kan passere (en liten sint fugl)

30. Når du konstant har en 20'ings i bh-en i tilfelle noen skulle stjene vesken din

En liten oppdatering fra Fatcamp-Curitiba

For et par timer siden fant de to nordmennen (despertate etter julestemning) plutselig ut at det allerede var blitt 13 desember altså lucia. Miriam slang seg på bussen i en fei, mens Anette var kjapp med å åpne google translate, for å finne de portugisiske navnene på alle ingrediensene de trengte til lussekattene. Så bar det av sted til det lille lokale supermarkedet/kiosken. (Uvitende om at de ikke burde stole blindt på google translate.) Anette tok til mot, og spurte etter krydderet. Hun ble da henvist til fruktdisken, uten hell. Så de måtte ta saken i egene hender. Etter å ha kravla rundt og lett fra gulv til tak, endte de opp med 75% av ingrediensene og gamblet på at de skulle holde mål. En sjokolade måtte også til - uheldigvis hadde den nok ligget å godgjort seg i litt for mange solfylte dager. Det var på tide å ta bena fatt å sette i gang bakingen! Det gikk nokså smertefritt, helt til deigen skulle settes til heving. De plasserte den sammen med alle edderkoppene, for det var der de anntok det var varmest. Men heve ville den ikke. Så nå står den der som en stein og godgjør seg, mens damene sitter å venter (spiser). For å være ærlig, eser vi mer enn deigen. 

Vi kjenner allerede buksene begynner å stramme både her og der, etter kun 9 uker. Nå legger vi oss begge i hardtrening før hjemreise. Opp tidlig, finne motivasjon og load'e ipoden med sanger. Vi skal begge virkelig gi alt vi har i stein, saks, papir-øvelse fram mot den store konkurransen,13 april. Da det skal avgjøres hvem av oss som får de to setene på flyet hjem (ett sete vil sannsynligvis ikke være nok). Taperen må nok desverre ta bena fatt. 

Dere vet hva de sier: Mer å ta i - mer å være glad i!

Dagens resultat 

Her koser jentene seg med en 2-liter

Høydepunker fra Curitiba

De to første månedene i bilder:

Privatsjåfør på flyplassen

Første, og siste korøvelse i Brasil

Kairos og Dynamis 

Barnebursdag

Vaffler og kos hos mentor

Dorcas <3

Busstur - stappfult

Salada de frutas (betjeningen kjenner oss igjen, så vi trenger ikke lenger si hva vi skal ha)

Melkesjokolade (smaker dobbelt så godt i Brasil)

Jul i Oktober

Fotballkamp(er)!

Bli påkjørt av en buss

Få kjøre ambulanse

Helgetur til nydelige Cameroon (eller noe sånt)

To nervøse jenter på sin første taxi-tur

Aktivitetsdag med Kairos og Dynamis

Se min første capybara

Lage vaffler til ungdommene på Kairos (noe de elsket), og ha foredrag om Norge

Samarbeid i et team

Når vi blir sendt ut fra Hald, reiser vi alle i team. Det kan være noe helt fantastisk, utfordrene eller ganske drit. Heldigvis for meg, har denne opplevelsen til nå vært veldig positiv. I løpet av disse 8 ukene har jeg opplevd en del, og teamarbeidet har absolutt blitt satt på prøve. Jeg har opplevd å ha en som fikk meg til å le når jeg ble påkjørt av en buss, vært der når ting var vanskelig, sovet hos meg når jeg trengte det og aldri latt meg gå igjennom noe alene. Min team partner er helt unik. 

Det å jobbe i et team kan føre til mange ufordringer. Vi jobber sammen, ser hverandre hver dag, skriver oppgave sammen, har de samme vennene og enda, tekster vi og chatter hver dag. Vi er to veldig forkjellige mennesker, med forskjellige intensjoner og måter å gjøre ting på. Det kan da være lett å ville få frem sine meninger og tanker om ting, men i ettertid tenke at det den andre sa, kanskje ikke var så dumt alikevel. Men det kan også føre til at ting blir gjort mer effektivt og kan gi oss et bredere perspektiv.  Det er godt å være et team i situasjoner der det kreves en kombinasjon av ferdigheter, evner, erfaringer og bedømmelser fra flere samtidig. Det handler ikke bare om hva en kan få til, men hva vi kan oppnå sammen. Hvis en bommer - bommer begge. Det vil ikke si å alltid være enige, men hvordan løse komflikter, lytt til hverandre, diskutere åpent, og ha tillitt til hverandre. Uten å mestre dette på en konstruktiv måte, blir teamet neppe veldig velfungerende. 

Det er også viktig å prøve og feile, og lære av sine feil. Det å løsrive seg fra det gamle og kjente, og tørre å eksprimentere. Så lenge vi har tillitt til hverandre, er det rom for feil. Det er en prosess å jobbe i et team, og det finnes alltid ting som kan forbedres. Når vi takker ja til plassen vår på Hald, har lærerene allerede bestremt hvem vår partner skal bli. Jeg og Anette hadde blitt intervjuet av forskjellige personer, så at vi klikket så godt, var over all forventing. Jeg er utrolig takknelig for å jobbe i team med Anette, og hun er en person jeg absoluttt kan lære mye av. Jeg tror mye av grunnen til at temet fungerer så bra, er fordi vi hele tiden prøver å samkjøre, høre hva den andre har å si og være ærlige med hverandre. Vi har enda en lang vei å gå, men jeg vil tørre å påstå at vi absolutt er på rett spor. Hun er både min partner, støttespiller og venn. 


Hun er den ene som vil forstå alt når jeg snakker om Brasil, hvor kjedelig NMS historien er, hvor vakre lille Matheus sine øyne her, hvor avhengig jeg er av salade de frutas, dytter meg lenger bak når vi venter på å gå over veien, forstår hvorfor jeg sier "engangskamere moment", hvorfor jeg ler hver gang noen sier "kenki fala?", hvorfor jeg unngår å si orden "bussete" på norsk, skjønner hvorfor jeg går å synger "Firme Nas Promessas", vet hva jeg tenker før jeg har sagt det og ved hjelp av et blikk kan bryte ut i latter med meg. Det er min team partner!

"Et effektivt team er en liten gruppe mennesker med komplementerende ferdigheter som forplikter seg til felles hensikt, innsats og målbare ytelser, som har felles oppfatninger om samarbeidsformer for hvorledes dette kan oppnås og som påtar seg et gjensidig ansvar for dette."