Har forandringen allerede skjedd?

Seks fantastiske måneder begynner nå å gå mot slutten, og vi tar nå steget inn i våre to siste uker. Det fører meg inn i tenkeboksen. På hva jeg har fått oppleve, hvordan jeg vil bruke min siste tid her og hva som skjer når jeg kommer hjem. Når jeg først søkte på Hald, skal jeg ikke legge skjul på at jeg hadde en liten ”jeg vil redde verden” innstilling. Men ettersom vi begynte på Hald, begynte jeg å se ting annerledes. Det ble mindre hva jeg kunne gjøre for andre, og mer hva jeg kunne lære og dette halvåret kunne tilføye meg. Jeg mistet litt det synet jeg tidligere hadde hatt, og fokuset ble nå satt et annet sted. Slik ble det også med store deler av oppholdet mitt i Curitiba. Det jeg kunne bidra med var å vise kjærlighet og omsorg for barna på Dorcas, men like viktig hva jeg kunne lære av alle rundt meg. Måten jeg da kunne gi de noe på, var på være åpen for å lære nye ting, sette meg inn i kulturen og vise respekt og interesse for måtene de gjorde ting på. Nå som tiden begynner å gå mot slutten, har disse to måtene å tenke på mer og mer blitt tvinnet sammen til en.

Både hva jeg kan gjøre for å ”gjøre verden til et bedre sted” og lære av disse menneskene, ender begge to opp med hvordan jeg håndterer resten av livet mitt. Det er ikke bare disse månedene og resten av tiden på hald. Det er så mye større og bredere enn det. Hvordan vil det jeg har lært påvirke mine valg og handlinger fremover? Og hva hvordan kan jeg fortsette i dette sporet? Det er ikke hva jeg nå legger bak meg, men hva jeg velger å ta med meg hjem til Norge. Hvordan jeg kan leve det jeg har lært og formidle det på en god måte. Jeg tror alle i Norge er bevisst på urettferdigheten som befinner seg rundt om i verden, men det blir ikke virkelig før vi virkelig kjenner det på kroppen. I hvert fall ble det ikke det for meg. Det er først når vi lar mennesker berøre oss med sine sterke historier og ser urettferdigheten rett i hvitøyet det virkelig tennes et lys.

Det blir derfor videre å ta med alt det gode hjem til Norge – la resten bli igjen i Brasil. La det gjøre en forskjell og ikke bare bli et vakt minne med tiden. Ikke la det bare bli ord, men leve det. Er vi villige til å la det forandre oss? Eller har forandringen allerede skjedd?

Lykke - vårt eget valg?

I sammenheng med våre uteopphold er det mange som kommer med den samme konklusjonenen. "Hvor rik man er trenger ikke måles i penger" "Hvor mye man har definerer ikke hvor lykkelige vi er" osv. Så jeg kom til å tenke på en annen ting som kan bidra til hvor godt vi har det.

Etter å ha bodd i Brasil i 5 måneder, er det en ting jeg virkelig har beundret. Det er de menneskene som går igjennom livet, og opplever den ene tragedien etter den andre. Har fått en utrolig dårlig hånd utdelt på hånden. Som går i en motbakke hele tiden, uten å komme til toppen. Folk som opplever så mye urettferdighet, men fortsatt mener de har et godt liv. Uansett hva noen av disse menneskene møter, klarer de på en eller annen måte å alltid se situasjonen fra den beste vinkelen. Det er selvfølgelig mange defenisjoner på lykke og hva det er. Men jeg tror så absolutt den viktigste delen er å finne den i oss selv.

Så kanksje det som definerer om vi er lykkelige ikke alltid er hva vi opplever, men hvilken side vi velger å se det fra? Hvilken innstilling vi velger å ha og hvordan vi bestmmer oss for å gå en situasjon i møte. Enten det er noe stort, eller en liten bagatell. Vi har alltid et valg. Vi kan si til oss selv "dette er umulig og urettferdig", eller vi kan velge den andre stien, "jaja, det kunne vært verre", "jeg er glad for den tiden jeg fikk", "Nå vil helt sikkert et vindu åpne seg for meg snart", "hva kan jeg gjøre for å snu dette?". I situasjoner jeg ser og hører om, tenker jeg med meg selv at jeg aldri ville taklet det. Men så ser jeg disse menneskene, de som ikke gir opp håpet og som nekter å la seg bryte ned. Jeg tror, om flere av oss bestemmer oss for å prøve å se ting fra den lyseste siden, vil vi klare det. Alt starter i oss selv. Jeg tror vi alle kan være med på å forebygge vår egen lykke. Uansett hva vi opplever og hvor vanskelig ting kan være, finnes det alltid et valg. Det er noe jeg har erfart og sett i løpet av disse månedene, og vil oppfordre alle andre til. Hva om vi starter i det små. Hver dag vi tar et skritt ut av sengen, sier vi til oss selv "I dag, skal jeg prøve å se ting fra den lyseste siden" Har ikke alltid en sak to sider?