Bussene i Curitiba

Bussene her i Curitiba er bare et kapittel for seg selv, og fortjener sitt eget innlegg. Det er et veldig godt system, som legger til rette for alle. For det første har alle bussene ”fargekoder”. De grønne har en rute, de blå en annen, de gule, røde osv. Noen av bussene som går rundt nede i byen har tre ledd. Det er plass til flere hundre mennesker, og terminalene er rett og slett rå kule! Inne i bussen er det flere seter markert med gult, det vil si de som har første rett på å sitte. Det er handicapede, gamle, gravide, de med barn og fete (ja fete mennesker har førsterett). Ikke bare er det skilt for det, men de aller fleste følger det. Jeg fikk oppleve det når jeg gikk på krykker. Med en gang jeg entra bussen, reiste den ene seg etter den andre for å gi meg plassen sin. Dette er noe jeg gledelig adopterer, og jeg skulle ønske unge i Norge var flinkere til å reise seg for eldre.

I tillegg er det skrevet med blindeskrift foran noen av setene. Ikke vet jeg hva det står, men det er hvertfall noe for de blinde. I bussene er det en bussjåfør, og en som sitter på sin egen lille ”trone” og tar betalt. Uansett hvor du skal, betaler du rundt 8 norske kroner. Bussene er kjempe, og jeg blir like imponert hver gang en ung gutt reise seg for en eldre dame. Det eneste negative med bussene her er at de alltid er stappfulle! Du står praktisk talt inne i armhulen til sidemannen, og hvis du sitter må du forvente å få en rumpe i ansiktet nå og da. Men bussystemet er helt topp, og du kommer deg rundt hele byen for en grei slant. Bare pass deg når du befinner deg utenfor bussen, den er hard.  

One Tree Hill aka Curitiba

Forrige helg var jeg i min første barnebursdag her i Brasil. Det var virkelig noe annet enn det jeg hadde da jeg fylte 5! Jeg følte jeg var skuespiller i One Tree Hill, og satt rett inn i Jamies bursdag. Det var spillemaskiner, dukkestue, hoppeslått, trampoliner, ballrom og all den maten du kan tenke deg. Det var satt ut mat på alle bordene, og hver gang det ble tomt, kom de å fylte på. Det var over 100 gjester, mange barn, og flere voksne. De voksne satt og drakk, mens barna lekte. Det var også en egen bod med godteri som barna kunne forsynes seg av utallige ganger. I tillegg var det kaker i alle mulige smaker og varianter. Midt i det ene rommet var det gigantiske pappfigurer av yndlings figuren til bursdagsbarnet. I følge familien min var dette en typisk bursdag for ”overklassen” her i Curitiba. Det var helt utrolig kult, og jeg følte meg virkelig ”overklassish”. Så mamma, nå vet du hva du må gjøre når jeg fyller 20!

Buss - sykebil - neddoping - fatle

Ja, nå har jeg altså hatt min andredag på sykehuset her i Curitiba, som tidligere spådd. Det hele begynte med at Anette og jeg skulle en kjapp tur til byen for å kjøpe frukt. På vei tilbake til bussen stopper vi ved et gangfelt. Uten at vi ser det kommer det en buss kjørende alt for langt inn på fortauet. Jeg ser jentene ved siden av meg hopper bakover, men rekker ikke å reagere før bussen smeller inn i albuen min. Det hele gikk så fort, så plutselig står jeg å holder på albuen min med en flokk mennekser inkludert bussjoføren rundt meg. De fikk oss til å slå oss ned på en trapp, mens de ringte ambulanse. Det hele ble da er sirkus. Bussjoføren prøvde å stikke av, men fikk da huden full av kjeft av noen menn som hadde sett det hele. En mann som snakket engelsk skulle ha med meg og Anette på en konsert, folk flokket seg rundt oss og jeg satt der å gråt som et lite barn. Nå ambulansen endelig bandt de armen min opp med en papplate og eskorerte meg inn i sykebilen. Ingen av de snakket engelsk, så jeg følte meg helt lost og forstod ingenting av hva som skjedde. Heldivis hadde Anette fått kontakt med kontaktpersonen vår som kom til unnsetning. De fylte ut en masse papirer, og jeg og Anette ble fraktet til sykehuset.

Da vi kom dit ble vi tatt inn igjennom akutten, og bare for å toppe det hele trillet de meg på en båre. Det hele var helt absurd og vi kunne ikke annet enn å le. Anette småløp bak, og klarte heller ikke holde latteren tilbake. Hun ble plasser på venterommet mens de tok meg med inn på et rom med masse skada mennekser og leger. Der ble jeg liggende med en lapp på bena "hun snakker bare engensk". Så kom den beste delen. En sykepleier kom inn å prøvde å si noe, men som sagt snakker jeg bare engelsk. Før jeg visste ordet av det dro hun ned buksen min og plasserte en saftig sprøye i låret mitt, deretter to i armen og et på hånden for å gi meg en form for "drypp". Jeg ble helt dopet ned, og lå der som en 3 åring. Endelig kom han som snakket engelsk. Jeg håpet han skulle foklare hva som skjedde videre, men der tok jeg feil. Han bare stilte meg masse spørsmål om meg, og til slutt "Maybe you wanna go out with me some day?". Armen verket, jeg var trøtt og rommet svirret rundt. Så jeg presterte å sette meg opp å gi han et "killerblikk" etterfulgt av et klart NOO! I ettertid er jeg temmelig klein, men oppi det hele var jeg litt fortumlet, og ikke helt ved mine fulle fem. 

Så etter hvert tok de meg med for å ta røntgen. Heldigvis var ingenting brukket, og jeg hadde bare fått et kraftig slag i albuen og en vridning i skulderen. De sa jeg var temmelig heldig, hadde bussen truffet meg litt lenger opp hadde jeg antakleig brukket noen ben. Men lucky me! Så etter en stund fikk jeg fjernet røreet i hånden, lagt kompress på såret og gått albuen godt plassert i en fatle. Etter 2 timer fikk jeg dra hjem med 6 pakker smertestillende (sterke) som skulle tas hver 6 time i den kommende uken. 

I ettertid klarer vi ikke slutte å le av denne episoden, mens jeg ble tatt hånd, hadde Anette og opplevd en hel del, og blitt stilt artige spørsmål fra publikummet vårt. Jaja, hva mer kan man vente av 2 nordmenn i Brasil. I løpet av 3 uker har jeg kjørt sykebil, blitt truffet av en buss, gått på krykker, hatt hånden i fatle, gått meg bort, opplevd innbrudd i huset og blitt dopet ned til tusen. Kan ikke vente med å se hva de kommende 25 ukene vil bringe. Så mamma og pappa, uansett hva som skjer, husk at jeg er glad i dere!

Heldigvis er jeg på bedringens vei allerede :)

Uhygienisk nordmann

I dag fikk host familien min sitt første "kultursjokk". I går kveld var jeg litt uheldig og kuttet meg, så jeg satte på et plaster. Når vi i dag satt ved bordet gir "søsteren" min meg et veldig rart blikk, før hun sier: Er det samme plasteret du tok på i går kveld? Litt forvirret svare jeg, ja?. Alle ble helt sjokert og visste ikke helt hva de skulle si. De satt og måpte som om jeg hadde gjort tidenes feil. Så forklarte de at for dem er det normalt å skifte plaster minst 4 ganger per dag. De ble helt satt ut, og kunne ikke forstå at jeg kunne bruke det samme en hel dag! For meg er det helt normalt, men må innrømme jeg følte meg ganske så urenslig der jeg satt. De så på meg som om jeg ikke hadde dusjet på en uke... Men nå vet jeg hvertfall at her i Brasil, må jeg bruke 4 plaster per dag. 

Sol, strand og innbrudd

Denne helgen bestemte familien min seg for å ta meg med på helgetur til en by jeg ikke husker navnet på, ca 3 timer fra Curitiba. Fordi Curitiba ligger 800 m.o.h, var det mye varmere der. Leiligheten ligger rett ved sjøen, og har i tillegg svømmebasseng på taket. Strendene er endelløse, og man kan bare gå og gå i for timer.  Det så ut til å bli en helt super helg, helt til Eder får en telefon. Det hadde vært innbrudd i huset, og han måtte tilbake med en gang. Klokken 4 på natten pakket han sakene og dro, mens vi andre skulle bli igjen til søndag. Lørdagen og søndagen gikk til soling og kos for vår del, og gode gåturer langs stranden. Da vi kom hjem måtte også vi sjekke om vi var blitt frastjålet noe. Det viste seg at de hadde vært inne på rommet mitt og åpnet skuffer og skap. Macen min lå på gulvet, så man kunne se den med en gang man åpnet døren, enda hadde de ikke tatt den! Det eneste de hadde stjålet fra meg var et par hvite joggesko (fine skol vel og merke), men det er helt utrolig at de ikke tok macen eller noe annet mer verdifult! Ellers hadde de stjålet en tv, en bag med klær, ipod og noen andre ting.

Det rare for meg, var at ingen i familien bærer noe form for nag. De synes synd på disse menneskene, og var bare glade ingen av oss var hjemme. For tre år siden ble familien min utsatt for det samme, men da med mor og far i hus. De hadde blitt bunnet og kneblet inne i et rom. En hadde siktet på dem med pistol, mens de to andre hadde røsket med seg ALT av verdi i huset. Så denne gangen var de bare takknemlige for at ingen var i huset. Veldig skummelt spør du meg, men som de sier: This is Brazil!

Her er noen bilder fra helgen:

Retningssans sa du?

For de som kjenner meg, har de kanskje fått med seg at retningssans ikke finnes i mitt vokabular. Har du ikke det, kommer nok dette innlegget til å få deg overbevist.
Ja, i dag har virkelig ikke vært min dag. Dagen begynte med at snille Sergío tok bussen hjem til meg, for så å ta den med meg, siden jeg aldri hadde tatt den før. Alt var flott, og vi ankom i god tid. Første post på programmet var å servere lunsj til mennesker som bor på gaten. Det er et sosialt prosjekt som er opprettet igjennom kirken. De fleste som kommer dit går på stoff, og benytter sjanen til å få seg et godt måltid. De får også vakset klærne sine, pusset tenner og ha det sosialt. De som sier ja til å være med på et slags program for å bli rusfri, blir også tilbytt husplass (10 stk). Det er et fantastisk prosjekt, som vi jobbe med hver mandag (Casa redentor).

Når vi var ferdig der, gikk vi for å ha språkkurs, og deretter ble vi tatt med på et kjøpesenter for å kose oss litt. Så var det på tide for meg å ta krykkene fatt å ta bussen hjem alene. Jeg hadde blitt forklart hvilken det var, men var ikke helt sikker på hvor jeg skulle av. Men sta som jeg er, lot jeg ikke usikkerheten ta overhånd. På veien dit gikk jeg på tryne så det sang midt på gaten, tenkte uflaksen min da var over, men det var den langt ifra. Når jeg nærmet meg bussen kjente jeg noen kløp meg hardt i rompa, jeg snudde meg fort og ved et uhell klinte jeg en mann rett i magen med krykken. Jeg gav han et vakt unnskyld etterfulgt av noen norske gloser, før jeg fortet meg av gårde. Jeg kom meg på bussen, og ting så lyst ut. Men når bussen da svinkte inn på siste stoppested, forstod jeg at jeg ikke hadde tatt rett buss. Jeg tenkte med meg selv at nok var nok, og bestemte meg for å ta bena fatt. Så jeg begynte å gå. Etter en stund skjønte jeg at det ikke helt gav det resultat jeg hadde håpet på og måtte ringe Gabriela. Jeg ble fortalt veinavnene, og hun sa jeg var på rett vei. Etter 45 min skjønte jeg at noe var feil, så jeg ringte igjen. Takket være en missforståelse hadde jeg gått i feil retning.. Så da var det bare å snu. Etter hvert ble jeg bare mer og mer lost, og bestemte meg for å spørre om veien.  På tross av at jeg ikke får snakke med gutter på gaten, tok jeg mot til meg å spurte en gjevnaldrende gutt om veien. Han var kjempe hjelpsom og løp til nærmeste bensinstasjon for å høre der. Han spurte om han skulle følge meg hjem, men det avslo jeg glatt, men da hadde jeg hvertfall fått bekreftet at jeg var på rett spor.

Etter enda en stund begynte svetteringene å bli større, benet meget trett og armene passe skjelvende. Jeg spurte da den eneste personen jeg kunne finne, og han gjorde det samme som han forrige (utrolig hjelpsomme!). Det viste seg at han skulle samme vei, så vi sol følge. Han var en utrolig hyggelig gutt, som hadde en storebror som hadde vært utvekslingsstudent i Sverige. Når vi kom til hans hus, sa han at han ikke lot meg gå alene, så han skulle følge meg helt hjem. Jeg prøvde å protestere, men han var så snill og var bestemt på å følge meg hjem. Så endelig, etter to timer var jeg hjemme, og uheldighetene over. Trodde jeg.. men jeg klarte ikke låse opp døren. Heldigvis gled den opp etter 20 minutter med sikkert 100 forsøk.

For en herlig dag. Tror jeg skal få litt mer nøyaktig bussrute neste gang. Har virkelig fått høre hvor naiv jeg er, og at jeg ALDRI må gå alene og ALDRI spørre en på gaten om veien i dag. Litt oppskrytt spør du meg, men får nå høre på disse bebodde brasilianerene. Men tusen takk Arthur, du er min hverdagshelt! Nå tar jeg sengen fatt med et hovent ben, gelé armer og et halvert kontantkort. God natt!

Maten i Brasil

Siden jeg har fått mange spørsmål om maten, tenkte jeg å gi dere en litt mer grundig gjennomgang! Familien jeg nå bor i, er ikke en typisk brasiliansk familie. For en gjennomsnittlig braselianer går nesten hvert måltid i en kjøttrett, ris og svarte bønner. Min familie derimot, eksprimenterer med alt fra kinesisk til tysk mat. Det er ofte ris, men også poteter og alltid en form for salat. De er veldig opptatt av å spise sunt, så det er alltid næringsrike måltider. Men som alle andre her, går det mye i rent og godt kjøtt. Og hver søndag, er det grilling. Da pøser de på med kjøtt, og gjerne i mange forskjellige varianter. Ellers er det alltid mørkt brød til frokost, mye vann, gjerne en smoothie, rikelig med frukt og grønt, og godteri er kun tillatt på lørdager. Jeg må si maten hittil virkelig har falt i smak!

Etter en dag med oppkast, har jeg ikke hatt noe mer mageproblemer (bank i bordet). Det tar litt tid å vende seg til anderledes mat selvfølgelig, men hittil ingen drastiske følger. Det mest uvante er at det ofte er lang tid mellom hvert "ordentlig" måltid, men det begynner å bli en vane nå. Jeg har gått ned 2 kg siden jeg kom hit, så litt forandring i matveien er det jo.

En vanlig mattdag for meg:
09:00 - Forokost; To brødskiver med ost og skinke (f.eks)
12:30 - 13:00 Lunsj; (Det største måltidet) Kjøtt og salat (kanskje ris og en sjenden gang bønner)
15:00 - Et eple og en banan
21:00 - Middag; En smoothie og en sandwitch/salat/frukt/yoghurt

En typisk brasiliansk familie heller nok mer i en "søt" retning, se link: Mat i Brasil

Kjøtt, to forskjellige rissorter, bønner og grønnsaker

Brasilianere er hekta på barbecue og har gjerne 6-7 forskjellige kjøttvarianter

Sykehus besøk i Brasil

I dag har jeg hatt mitt føste besøk på sykehuset her i Curitiba (tviler på at det blir det siste). Det var for å sjekke benet mitt, med enda en x-ray. Det viste seg at jeg ikke er bra enda, og at jeg tydeligvis har en 3 brist, i tillegg til mange strekte sener. Så i følge legen kan jeg ikke begynne å løpe på enda en måned, og krykkene skal visst beholdes i noen uker til, men det får vi se på :) Sykehuset var veldig annerledes fra det norske, så det var en artig opplevelse. Det var et stort offentlig sykehus, så nå er jeg registrert på sykehuset i Brasil og. Sykehuset hadde ikke helt den samme standaren som i Norge. Det var mennesker over alt, noen i sykesenger og andre i en eller annen isolert "firkant" du kunne se rett igjennom. Veggene var slitte og jeg fikk ikke akkurat den samme "rene" følelsen som på norske sykehus. Maskinene var gamle, og det så ut som om det snart var på tide å bytte dem ut. Men alt i alt gjorde sykehuset den samme nytten som i Norge! Heldigvis kunne legen engelsk, imotsetning til de fleste her. I går hadde vi besøk av en gutt på min alder. Når han skulle gå, ville ha bare si ifra at han skulle kysse meg på kinnet, "I'm gonna kiss you're face now".

Vi har mye gøy med de som ikke kan helt engelsk, men tror de har det mye morsommere med oss.
Anette klarte å spørre en kvinne om hvor varmt det var i helvete (når hun mente om vinteren) og sa til en mann at vi skulle være i Brasil i 6 bord.(måneder)
Jeg har kalt en gammel dame gulrot (Planen var å hilse pent, men resultatet ble ikke vellykket) og sagt til en jente at hun hadde fin tunge (Skulle si hun var fint kledd...). Men når det kommer til språket skal det hvertfall ikke stå på innsatsen!

                                                         

                                                                       En av legene                                                        

Vertsmor og legen

   

Det prima venterommet

Fikk til og med mitt eget skilt

Ey, bonita!

Nå har jeg altså vært i Brasil i over en uke. Egentlig føles det mye lenger. Vi har opplevd og lært så mye, så jeg tror det kommer til å bli 6 innholdsrike måneder. Begynner å kjenne litt på det å savne familie, venner og kjæreste, men den så jeg vell egentlig komme. Nå har jeg bodd hos Anette i tre dager, mens min familie har vært bortreist. Vi bor i litt forskjellige hus, men begge familiene er absolutt veldig bra. Vi har vell egentlig funnet ut at jeg bor i et kaksestrøk/slott/hotell. Jeg kan kaste toalettpapir i do - ikke Anette, jeg vasker ikke klær - det gjør Anette, jeg har aldri vakset opp - hun gjør det nesten daglig, jeg kan ikke gå med sko inne - det kan hun, OG Anette har toalett på rommet - det har ikke jeg.. Men vi er begge storfornøyde med hus og familier.

Det er mange kultur forskjeller vi legger merke til allerede, men det jeg kjenner mest på er hvordan andre ser på oss. Enten vi er i butikken, på gaten eller på bussen stirrer folk på oss som vi skulle vært fra en annen planet. Får daglige kommentarer som "du er så pen, vakker, nydelig" osv. Særlig eldre damer. De holder ikke tilbake på komplimentene for å si det sånn. Det er koselig, men samtidig litt ubehagelig. Vi vil jo gjerne passe inn så godt som mulig, men det tror de fleste kan se vi ikke er fra Brasil. På tross av at Curitiba er en veldig europeisk by med både lyse og mørke. Det er nok noe vi må vende oss til, men tar litt tid. I stad var det en jente som plutselig pekte veldig på meg og bablet noe jeg ikke fortsod i butikken. Min host-mor fotalte hun hadde sagt at jeg var helt lik barbien hennes. jaja. En annen ting er det å aldri kunne gå ute etter 6 (hvertfall ikke alene), ikke gå med sekk, ikke snakke med særlig gutter som vil snakke med deg på gaten og noen steder får vi aldri lov å gå, uansett. F.eks der vi jobber er det veldig mange fattige, og mange som gir oss mye oppmerksomhet. Så de vil helst at vi blir fulgt til bussen, enda det bare en 2 min å gå. Alt dette er nok ting som blir en selvfølge etter hvert, men nå i starten er det ganske så uvandt og litt skummelt.

I dag tok vi bussen for første gang! Vi var ganske kry, men når vi skulle gå av bussen og finne frem til kirken, gikk vi oss vill.. Så kontaktpersonen vår måtte komme å hente oss. Får håpe vi blir bedre etter hvert! Neste uke startet timeplanen vår for fult, og jeg kjenner det blir deilig å komme ordentlig i gang :) Vi snur også klokken til sommertid, så når dere i Norge snur til vintertid blir det bare 3 timers forskjell mamma og pappa!

               

                                                                        Gjestesengen min    

Anette og hennes nye søster, Bettina

Kosekveld

Dorcas

I dag har vi hatt vår første jobbdag på Dorcas. Det er et slags dagsenter for barna i slummen, der de kan lære å lese, skrive, spille fotball, får mat osv. I tillegg lærer de helt basic ting som å vaske hender, pusse tenner, adferd osv. Det er et helt fantastisk prosjekt, som jeg virkelig gleder meg til å jobbe videre med. Samtidig var det veldig sterkt å høre noen av histoirene. Et typisk hjem for disse barna er et blikkskur, en  prostituert mor og en alkoholisert far. Mange blir også både slått og missbrukt i hjemmene sine. Flere av barna går i slitte skittene klær og pappas alt for store sokker. Det å se at de har et sted de kan lære, omgås  barn på sin alder og ha trygge autoritets personer rundt seg er fantastisk.

En av historiene vi bre fortalt, var om en av guttene som nå er med på fotballaget. Han kom fra et av disse typiske hjemmene, og var en "drug dealer" fra han var 9. Flere av barna begynner med dop i en tidlig alder og debuterer sexuelt fra de er 12 år. Denne gutten ble en dag tatt med på fotballtrening, og forelsket seg. Med tiden sluttet han med alt som hadde med dop å gjøre, og gav sitt liv til fotball. Det å se han spille i dag, den gleden og mestringsfølelsen han fikk var noe helt spesielt.

Barna er så utrolig gode, og mange har kommet en lang vei siden sin første dag i Dorcas. De prøver å snakke med oss (men vi skjønner ikke døyten), vil holde oss i hånden, sitte på fanget og vise oss alt de kan. Den største utfordringen min vil nok bli å ikke la barna knytte seg ordentlig til meg. Det er viktig at de er klar over at vi bare skal være der i et halvt år. Flere av de har vanskelig for å knytte seg i starten pga deres oppvekst. Det er derfor viktig at de ikke føler de "mister" noen de har knyttet seg til.
På torsdag skal vi hjem til alle barna for hvor de bor. Dette er noe jeg regner med kommer til å bli en ganske sterk opplevelse, men vil også gi oss et større innblikk. Jeg ser virkelig fram til å jobbe i Dorcas et halvt år, tror det blir veldig givende og lærerrikt!

Dette er vår nye arbeidsplass, Dorcas

10.10.11

Så var vi kommet hit ja, bakdelen med å være i et annet land og spise annerledes mat. Både jeg og Anette har nå fått det berømte ”magekjøret”, jeg kaster opp, mens godeste Mesel dessverre får det ut andre veien. Vi tok vår første idoform i dag, noe som var litt i seneste laget. Så nå er det bare å glede seg til toalett-stafett i de kommende dagene på jobb! Dette kan bli minneverdig. Får bare satse på at det går fort over, og blir vår første og siste gang her i Brasil. Enda godt jeg har mitt private apotek.

Et lite stykke Norge

Bomdia! I dag har vi hatt vår første team date aka kvalitietstid her i Brasil. Det vil si å snakke på NORSK om alt mellom himmel og jord. I dag var det mest for oss å ikke "lære". Det å kunne slappe av, ta en pause fra alle nye inntrykk og opplevelser, var noe vi begge dro god nytte av. Med tanke på at jeg er rimelig språkforvirret, var det herlig å kunne grave frem alle mine norske gloser som digg, sykt, vilt, herlig, konge, elsker det osv. Så da var det bare å finne frem sjokoladen, og hugge innpå! Deilig med et lite stykke Norge i eksotiske Brasil. Her er det ikke bare vi som elsker melkesjokolade, nei så og si alle brasilianere følger tett på, "It's the best chocolate ever", og det samme gjelder brunost. Men jeg vil tørre å påstå at norsk sjokolade er i en klasse for seg. 

 Må si jeg elsker disse dagen med tvserier som vampire diaries, pretty little liars og One Tree Hill, godteri, koble helt ut og bare være norsk ungdom!

A whole new world

Jeg har nå vært i Curitiba i tre dager. På disse dagene har jeg opplevd, lært, truffet mange og sett mye annerledes og spennende. For hver dag som går, lærer jeg litt mer portugisisk. Det er et veldig vanskelig språk, men når vi blir kastet ut i det slik vi har, blir vi tvunget til å lære. Jeg har nå begynt med en ny strategi. Hvis det er et ord jeg kan, bytter jeg det ut med det engelske. Jeg har telt, og på tre dager har jeg lært meg 49 ord! Det vil jeg ikke kalle en dårlig start. På tross av at jeg føler meg som et lite barn; "What is that? How do I say that? Can you say that again? Is that right?" 

Jeg og Anette har måttet introdusere oss på portugisisk 3 ganger, noe som er like kleint gang på gang.. Heldigvis er de snille og sier vi er flinke (selv om vi vet de synes det høres ut som vi er 3 år). Vi har hatt en språktime, og har vår andre i morgen. I tillegg har vi vår første korøvelse, noe jeg med hånden på hjerte kan si jeg ikke gleder meg til. Ikke nok med at jeg ikke liker kor og ikke er god til å synge, det er til og med på et språk jeg ikke kan. Og bare for å toppe det hele, må vi ha på kjortler som ser ut som halloweenkostymer og opptre foran hundrevis av mennesker. Topp. Men vi får bare ta utfordringen med en postitiv attitude, de andre får hvertfall noe å le av. Ellers har jeg begynt å drikke kaffe mamma og pappa! men ikke nok med det ... SVART kaffe! Nå kan dere være stolte. Familien jeg bor i, er ikke en typsik brasiliansk familie, men mer europeisk, som mange andre i Curitiba.

Allerede nå er det ting jeg opplever veldig annerledes og forskjeller i kulturen. Noen random eksempler:

1. Å kysse folk på kinnet uansett om det er første gang dere treffes.
2. Det å forme en O med tommel og pekefinger betyr fuck you (noe jeg ikke ble fortalt før det var for sent).
3. Det er ikke mulig å drikke vann fra en vanlig vannkran (som ikke har rensefilter)
4. Brasilianere er veldig opptatte, og mange har opptil 2-3 jobber.

5. Fattig og rik bor side om side.
6. Brasilianere spiser vanvittig mye kjøtt!                                                                                                      

Jeg har i dag snakket lenge med en mann som var på besøk her. Han hadde en slags historieundervisning for meg. Noe som var utrolig spennende. Han fortalte meg om hvordan Brasil ble selvstendig, fikk demokrati, indianerene i amazonas, politikk osv. Det gav meg et mye større innblikk i hvorfor Brasil er som det er og hvilke enorme utfordringer de står ovenfor den dag i dag. Fordi Brasil lenge var underdanig Portugal, er de nå et land som i stor grad vil ha og ha. Mye av dette er også opphavet til korrupsjonen som er veldig til stede.

I tillegg fortalte han meg om skolesystemet i Brasil. Store deler av befolkningen tjener dårlig med penger, og er derfor avhengig av at barna starter tidlig med å arbeide. Mange hopper da av før de fullfører high school, og får aldri en utdannelse. Andre som fullfører, har så mye med jobb, og får da ikke nok tid til å studere for å score høyt nok på testen (Vestibular) alle må igjennom for å entre college. I Brasil finnes det ingen måte å få stipend eller lån på før du er inne på college. De offentlige skolene (før college) har mange mindre gode lærere, noe som gir privatskole elevene et store forsprang. Det er en ond sirkel, som setter de "rike" i en klar lederpossisjon. 

Hittil trives jeg veldig godt i Brasil, og gleder meg til jeg kan snakke språket (hverfall som en 6 åring). 

                                                       Vertsfar (Eder) og datter (Gabriela)                      

Goodnight! :)

I dag har vi egentlig bare truffet flere av de vi skal jobbe med, samt kontaktpersonen vår og mentor. Hittil er det mye info, og alt er veldig nytt å spennende. kan trygt si vi fortsatt har litt "jetleg", så vi har vært gankse overtrøtte og ledd av de dummeste ting. Vi forstår selvføgelig ikke noe enda, men det kommer vell med tiden får vi håpe. I morgen skal vi introdusere oss selv foran mange mennesker på portugisisk, så nå er det bare å øve! 

Slenger med noen bilder, Chão!

 Gabriela (vertssøsteren min), meg og Anette (team-partneren min)

          
                                         Gabriela og meg

Første dag i Brasil

Etter ca 25 timers reise, har vi kommet oss til Curitiba og blitt brakt med til våre nye hjem! Flyturene har gått lekent. Grunnet min skade, har vi blitt sluppet først i alle køer, blitt plassert på behagelige plasser samt blitt hentet og kjørt fra fly til fly (enten rullestol eller bil) På tross av litt kommunikasjonsvansker her og der, kom vi oss hele frem.

I curitiba ble vi møtt av en en person fra hver familie samt noen andre vi kommer til å ha mye med å gjøre. Det var lett å finne de, med tanke på at de hadde et skilt som det stod "vi liker melkesjokolade også". Når bagasjen var hentet dro vi hver til vårt. Vertsmoren min er en utrolig hyggelig dame, som tok meg imot med åpne armer fra første sekund. Vi stoppet og spise på en kjøttrestaurante, noe som var en skikkelig stilig opplevelse. Du gikk å forsynte deg med salat og alt mulig, og når du hadde satt deg kom det forskjellige menn bort å tilbød oss den ene kjøttretten etter den andre. Det var litt merkelig og pågående, men jeg blir nok used to it. Jeg har virkelig lagt lista høyt.. For første (og siste) gang spiste jeg kyllinghjerte! (det hadde du ikke trodd mor:)) Så bar det til mitt nye home.

Det er et helt nydelig hus med badebasseng og vakkert ineriør. Familien består av 3 (nå 4), mor, far og datter, pluss 2 hunder. Hittil har jeg bare møtt moren og hushjelpen, men snart kommer de andre også hjem! Moren er utrolig imøtekommende og gjestfri, og prøver å forstå på tross av at engelsken ikke er på topp. Med kroppsspråk går det så det suser! En av de første tingene hun sa, var at etter 6 skal hun hente meg uansett, da får jeg ikke sette mine føtter alene i Curitibas gater, så det er ikke tvil om at jeg blir tatt godt vare på.

Det jeg har opplevd av Curitiba som by er svært lite til nå. I følge min mor, er det tydligvis alltid stor trafikk, fattig og rik bor vegg i vegg, korrupsjon (som i resten av Brasil), kriminalitet på kveldene og mange høye bygninger! Det kommer til å bli utrolig spennende og lærerrikt å bo her i 6 mnd. I morgen skal vi få en breefing på hva vi skal jobbe med, og treffe mentoren og kontaktpersonen vår.

Det har ikke helt gått opp for meg at dette er mitt nye hjem for et halvt år, men det tar vell tid. Er fortsatt litt i sjokkfasen hvor alt er spennende og nytt. Men en ting jeg er sikker på, er at jeg ikke kunne blitt plassert i en bedre familie!

God natt :)

Goodbye Norway - Hello Brasil!

I morgen starter eventyret! Tiden er inne for å vende nesen mot Brasil og Curitiba. Vaksinene er i boks, koffertene er så og si pakket, krykkene står lignet opp, avskjedene gjort og flybillettene lagt frem. Så klar som jeg får blitt. Jeg møter Anette på Gardermoen i morgen, så flyr vi til Frankfurt - Sao Paulo - Curitiba. Vi har mye venting og lange flyturer foran oss, så det er bare å lade opp ipoden, legge frem bøker, dynge på med deodorant og smøre oss med tålmodighet. Forhåpentligvis vil det gå smertefritt med Anette ved min side.

Jeg går for tiden på krykker, så blir møtt med rullestol på alle flyplassene. Dette er et bilde vi har ledd mye av, og blir nok ikke mindre latterfult i morgen.
Med to jenter, en rullestol, 4 kofferter på 23 kg og 2 * håndbagasje på 12 kg. Spennende! I Curitiba blir vi møtt med et familiemedlem fra hver familie og kontaktpersonen (Matheus) vår i Brasil. Blir morsomt å treffe våre nye familier for det neste halvåret.
Jeg har ikke noen spesielle forventninger, annet enn at det kommer til å bli et utfordrende og spennende år. Treffe mennekser med en annen livssituasjon og et annet syn på livet, samt mange fantastiske folk.
Jeg kommer nok til å bli utfordret enormt på det personlige plan, med familie og kjæreste i Norge, men det får vell bare gå sin gang. Alt i alt, blir det nok en flott opplevelse!

Vi har fått en grov oversikt over våre oppgaver i Brasil, og snust litt på hva vi begir oss ut på. Det ser ut som det blir lange og innholdsrike dager, og forhåpentligvis blir vi kastet ut i det med en gang. På tross av mange blandede følelser, har reiseferien nådd toppen!

Så da er det bare å ønske meg god tur, og lykke til!

          
                                                           BRASIL -  Here I come!

                                         

                                                     Siste dag på Hald (Me and Anette)

                                            
                                  Goodbye Norway - see you in April