Har forandringen allerede skjedd?

Seks fantastiske måneder begynner nå å gå mot slutten, og vi tar nå steget inn i våre to siste uker. Det fører meg inn i tenkeboksen. På hva jeg har fått oppleve, hvordan jeg vil bruke min siste tid her og hva som skjer når jeg kommer hjem. Når jeg først søkte på Hald, skal jeg ikke legge skjul på at jeg hadde en liten ”jeg vil redde verden” innstilling. Men ettersom vi begynte på Hald, begynte jeg å se ting annerledes. Det ble mindre hva jeg kunne gjøre for andre, og mer hva jeg kunne lære og dette halvåret kunne tilføye meg. Jeg mistet litt det synet jeg tidligere hadde hatt, og fokuset ble nå satt et annet sted. Slik ble det også med store deler av oppholdet mitt i Curitiba. Det jeg kunne bidra med var å vise kjærlighet og omsorg for barna på Dorcas, men like viktig hva jeg kunne lære av alle rundt meg. Måten jeg da kunne gi de noe på, var på være åpen for å lære nye ting, sette meg inn i kulturen og vise respekt og interesse for måtene de gjorde ting på. Nå som tiden begynner å gå mot slutten, har disse to måtene å tenke på mer og mer blitt tvinnet sammen til en.

Både hva jeg kan gjøre for å ”gjøre verden til et bedre sted” og lære av disse menneskene, ender begge to opp med hvordan jeg håndterer resten av livet mitt. Det er ikke bare disse månedene og resten av tiden på hald. Det er så mye større og bredere enn det. Hvordan vil det jeg har lært påvirke mine valg og handlinger fremover? Og hva hvordan kan jeg fortsette i dette sporet? Det er ikke hva jeg nå legger bak meg, men hva jeg velger å ta med meg hjem til Norge. Hvordan jeg kan leve det jeg har lært og formidle det på en god måte. Jeg tror alle i Norge er bevisst på urettferdigheten som befinner seg rundt om i verden, men det blir ikke virkelig før vi virkelig kjenner det på kroppen. I hvert fall ble det ikke det for meg. Det er først når vi lar mennesker berøre oss med sine sterke historier og ser urettferdigheten rett i hvitøyet det virkelig tennes et lys.

Det blir derfor videre å ta med alt det gode hjem til Norge – la resten bli igjen i Brasil. La det gjøre en forskjell og ikke bare bli et vakt minne med tiden. Ikke la det bare bli ord, men leve det. Er vi villige til å la det forandre oss? Eller har forandringen allerede skjedd?