Et år av en annen verden: Livets skole

Vi har nå vært på Hald i snart 5 uker, og utreisen nærmer seg med stormskritt. Det setter i gang noen tanker i hodet mitt både for de neste månedene, og de siste ukene. Da jeg kom hit, hadde jeg en forestilling av hvordan ting kom til å bli. Det å bo med folk fra store deler av verden, lære av hverandre og være ”sør-studentene” og ”de norske”. Jeg hadde aldri drømt om at vi kom til å bli en så sammensveiset gjeng, med så mye til felles. Med tiden har stemplene blitt visket mer og mer ut, og vi er nå bare gjengen fra Hald. På tross av livssyn, religion, oppvekst og land, er vi alle mennesker som er samlet her av en og samme grunn.

Vi lærer mye av å spørre om hverandre, fortelle og dele historier. Men når jeg tenker på det jeg har lært, er det ikke det de har fortalt der og da som har satt størst spor. Det er det å leve så tett, leke, spille spill og ha en vanlig samtale som har gitt meg mest. På utsiden kan vi se forskjellige ut, men inni er vi ikke mer forskjellige enn andre fra samme land. Vi har alle to hender – til å hjelpe de som trenger det, to øyne- til å se de rundt oss, to ører- til å lytte med, føtter- til å gå andre i møte og et hjerte- som banker for andre mennesker.

Vi har mye å lære av hverandre, og alle har noe å bidra med. Vi fra nord har mye kunnskap vi kan bidra med, men ofte er det alt vi ser. Vi har lett for å glemme at vi har mye vi kan lære av de fra sør. Hvordan vi behandler andre, holdninger og syn på livet. Det å se og høre om mennesker som har så lite, men gir så mye gir sterkt inntrykk. Her i Norge er vi så rike på materielle goder, men mange så fattige på livsglede. En undersøkelse viser at folk i Norge er de som smiler minst, mens de i Kamerun mest, på tross av at Kamerun er et av landene i verden med lavest levestandard. Kan glede kjøpes for penger?

Noen bilder fra Hald: