Har forandringen allerede skjedd?

Seks fantastiske måneder begynner nå å gå mot slutten, og vi tar nå steget inn i våre to siste uker. Det fører meg inn i tenkeboksen. På hva jeg har fått oppleve, hvordan jeg vil bruke min siste tid her og hva som skjer når jeg kommer hjem. Når jeg først søkte på Hald, skal jeg ikke legge skjul på at jeg hadde en liten ”jeg vil redde verden” innstilling. Men ettersom vi begynte på Hald, begynte jeg å se ting annerledes. Det ble mindre hva jeg kunne gjøre for andre, og mer hva jeg kunne lære og dette halvåret kunne tilføye meg. Jeg mistet litt det synet jeg tidligere hadde hatt, og fokuset ble nå satt et annet sted. Slik ble det også med store deler av oppholdet mitt i Curitiba. Det jeg kunne bidra med var å vise kjærlighet og omsorg for barna på Dorcas, men like viktig hva jeg kunne lære av alle rundt meg. Måten jeg da kunne gi de noe på, var på være åpen for å lære nye ting, sette meg inn i kulturen og vise respekt og interesse for måtene de gjorde ting på. Nå som tiden begynner å gå mot slutten, har disse to måtene å tenke på mer og mer blitt tvinnet sammen til en.

Både hva jeg kan gjøre for å ”gjøre verden til et bedre sted” og lære av disse menneskene, ender begge to opp med hvordan jeg håndterer resten av livet mitt. Det er ikke bare disse månedene og resten av tiden på hald. Det er så mye større og bredere enn det. Hvordan vil det jeg har lært påvirke mine valg og handlinger fremover? Og hva hvordan kan jeg fortsette i dette sporet? Det er ikke hva jeg nå legger bak meg, men hva jeg velger å ta med meg hjem til Norge. Hvordan jeg kan leve det jeg har lært og formidle det på en god måte. Jeg tror alle i Norge er bevisst på urettferdigheten som befinner seg rundt om i verden, men det blir ikke virkelig før vi virkelig kjenner det på kroppen. I hvert fall ble det ikke det for meg. Det er først når vi lar mennesker berøre oss med sine sterke historier og ser urettferdigheten rett i hvitøyet det virkelig tennes et lys.

Det blir derfor videre å ta med alt det gode hjem til Norge – la resten bli igjen i Brasil. La det gjøre en forskjell og ikke bare bli et vakt minne med tiden. Ikke la det bare bli ord, men leve det. Er vi villige til å la det forandre oss? Eller har forandringen allerede skjedd?

Lykke - vårt eget valg?

I sammenheng med våre uteopphold er det mange som kommer med den samme konklusjonenen. "Hvor rik man er trenger ikke måles i penger" "Hvor mye man har definerer ikke hvor lykkelige vi er" osv. Så jeg kom til å tenke på en annen ting som kan bidra til hvor godt vi har det.

Etter å ha bodd i Brasil i 5 måneder, er det en ting jeg virkelig har beundret. Det er de menneskene som går igjennom livet, og opplever den ene tragedien etter den andre. Har fått en utrolig dårlig hånd utdelt på hånden. Som går i en motbakke hele tiden, uten å komme til toppen. Folk som opplever så mye urettferdighet, men fortsatt mener de har et godt liv. Uansett hva noen av disse menneskene møter, klarer de på en eller annen måte å alltid se situasjonen fra den beste vinkelen. Det er selvfølgelig mange defenisjoner på lykke og hva det er. Men jeg tror så absolutt den viktigste delen er å finne den i oss selv.

Så kanksje det som definerer om vi er lykkelige ikke alltid er hva vi opplever, men hvilken side vi velger å se det fra? Hvilken innstilling vi velger å ha og hvordan vi bestmmer oss for å gå en situasjon i møte. Enten det er noe stort, eller en liten bagatell. Vi har alltid et valg. Vi kan si til oss selv "dette er umulig og urettferdig", eller vi kan velge den andre stien, "jaja, det kunne vært verre", "jeg er glad for den tiden jeg fikk", "Nå vil helt sikkert et vindu åpne seg for meg snart", "hva kan jeg gjøre for å snu dette?". I situasjoner jeg ser og hører om, tenker jeg med meg selv at jeg aldri ville taklet det. Men så ser jeg disse menneskene, de som ikke gir opp håpet og som nekter å la seg bryte ned. Jeg tror, om flere av oss bestemmer oss for å prøve å se ting fra den lyseste siden, vil vi klare det. Alt starter i oss selv. Jeg tror vi alle kan være med på å forebygge vår egen lykke. Uansett hva vi opplever og hvor vanskelig ting kan være, finnes det alltid et valg. Det er noe jeg har erfart og sett i løpet av disse månedene, og vil oppfordre alle andre til. Hva om vi starter i det små. Hver dag vi tar et skritt ut av sengen, sier vi til oss selv "I dag, skal jeg prøve å se ting fra den lyseste siden" Har ikke alltid en sak to sider?

Misjonsprosjektet i Pelotas

Nå har vi altså kommet oss vell hjem til Curitiba, etter en drøy måned på reisefot. Etter Lima dro vi til byen Pelotas sør i brasil for å delta på et misjonsprosjekt. Vi ble satt sammen to og to, en gutt og en jente, som ble vår "dubbel". I bunn og grunn gikk prosjektet ut på å nå ut til folk om Guds kjærlighet. Ikke igjennom en kirke eller organisasjon, men som enkeltmennesker som ønsker å dele "Amor de Deus"- Guds kjærlighet. Vi gikk fra hus til hus og ringte på, for å høre om noen var interessert (eller klappet i hendene, for så og si ingen hadde ringeklokke). Det var en veldig flott opplevelse, det å bli tatt inn i andres hus på den måten. De aller fleste tenkte seg ikke om to ganger før de slapp oss inn og la ut om livene sine. Mange var utrolig nysgjerrige og hadde et sterkt ønske om å oppleve denne kjærligheten. Nabolagene vi gikk i var svært fattige, og vi ble flere ganger møtt av både voksne og barn som var fulle, neddopet eller begge deler. I Brasil er den aller største delen av befolkningen religiøse, og selv om de ikke tror på Gud, sier meget få nei til å bli bedt for. Etter at vi hadde snakket med de og bedt for de en stund, inviterte vi de med på møte som vi arrangerte hver kveld. 


Møte bestod av lovsang, teater, en liten andakt og på slutten av hvert møte kunne de som ville komme fre m å ta imot Jesus. Hver kveld fikk vi være med å se 15-20 mennekser si ja til Guds kjærlighet. Det var en utrolig spesiell og sterk opplevelse, og det var fantastisk å få se mennesker ta imot Jesus på en slik måte. Det å se mennekser som kommer fra så og si ingenting, stå der og gråte av glede og få oppleve denne kjærligheten, er noe som virkelig setter spor. Det var også et eget møte for barna der de fikk leke, synge og ha en liten "andakt" som passet for deres aldersgruppe. 


Siste dagen, fant vi også en ny kirke. Her skal to misjonærer fortsette arbeidet og møtene i nabolaget, sammen med ungdommer fra Pelotas. Det har vært utrolig fint å få være med på, og se hvordan Gud bruker oss til å nå ut til andre personer. Selv hvor dårlig standard og lite disse menneskene har, har de akkurat det de trenger fordi de har Guds kjærlighet som virker i, fra og til dem. "La alt dere gjør skje i kjærlighet". 1 Kor.16:14

1.Kor 13: 1-3

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,

men ikke har kjærlighet,

da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

2 Om jeg har profetisk gave,

kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,

om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,

men ikke har kjærlighet,

da er jeg intet.

3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,

ja, om jeg gir meg selv til å brennes,

men ikke har kjærlighet,

da har jeg ingen ting vunnet.

Noen bilder fra prosjektet:

 Kveldsmøte

 Teatergruppen

 Barne-teamet

 Den nye kriken, stappfull på første møte!

 Girer oss opp før vi skal ut på besøk

Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Fil. 4:4

 Liten tur på sykehuset måtte også til

Møteteltet på kvelden


For et prosjekt, for noen mennesker, for en Gud!

Statusrapport fra flyplassen i Lima - Peru

Nå befinner vi oss altså på flyplassen i Lima, som vi forsåvidt har gjort de siste 7 timene. Og selvfølgelig har vi lurt til oss nett her også! I Peru har vi både opplevd jordskjelv, sufring, noen har svømt med deliner i stillehavet, anderledes mat, "skole", besøkt et av strømme stiftelsen's prosjekter her i Lima, joggeturer på stranden, solbrenthet, 100 myggestikk (Anette har fått seg boxehanske), massasje (?) og godt selskap. Med en flott og innholdsrik infield i bagasjen går turen videre til misjonsprosjektet sør i Brasil. Reisen er beregnet på rundt 24 timer, 3 fly, times taxitur og 3 timers busstur. To utslitte jenter sitter nå å gafler i seg sjokolade til 400 kr med nye lamatøffler og Peru-gensere. I tillegg har de kostet på seg en heftig annsiktsbehandling, herlish. Klokken er 3:30 i brasilians tid og litt tidsforvirret som vi er, girer vi oss på å komme frem i morgen kveld. Forsåvidt lukter vi allerede vondt, og orker ikke tanken på hvordan tilstanden vil være ved annkomst. Sørgelig nok går vi nå noen anti pc og godteri-uker i møte, men så langt, alt vell.
Mvh svett1 og 2.

En lite oppdatering

Ettersom det brått ble forandring i planene, ble team Curitiba send på en annen leir enn planlagt. Vi fikk plutselig beskjed om at leiren vi skulle være ledere på starten 3 dager før, vi ikke kjente noen der, vi fikk en dag hjemme før turen gikk videre til Peru og at vi ble hentet klokken seks. Stort mer visste vi ikke. Leiren var en fantastisk plass med et godt utvalg av aktiviteter og god mat :D. De første dagene skulle brukes til "teambuilding" før de 90 barna ankom. Med tanke på at vi fortsatt har et meget begrenset vokabulær, fikk vi ikke stor ut av undervisningen. Vi soste bare rundt på stedet, var med de andre lederene når det var mat på bordet og ellers brukte tiden på vår egen lille "team-bonding" og lesing av pensum.

Når barna kom, ble det heldigvis litt mere å gjøre for oss. Vi ble egntlig mer som et av barna og var med på noen aktiviteter, hang med 12 åringene på "fritiden", vasket opp, sopet gulvet og andre praktiske ting. Det var en utrolig bra leir, og morsomt å se hva som blir gjort anderledes fra i Norge. Uten om det spiste vi kake 3 ganger daglig samt loff og brus, ble dynket så det sang i en gjørmedamm, utallige myggestikk, fikk lest ut "en lykkes datter", planlagt litt informasjonsarbeid, kost oss i solen, spilt bordtennis og danset til brasilianske sanger mm. Vi ble også kjent med noen koselige ledere. Det er rart med det, men her nede finner vi det mye lettere å få guttevenner enn jentevenner. Nå er det pakking som står på programmet, for i morgen går ferden videre.

Vi legger da ut på vår lange reise! Først går turen til Lima - Peru på infield, deretter videre til sør-brasil for å delta på et to ukers misjonsprosjekt før siste post er noen dagers konferanse hvor vi skal holde foredrag om interkulturell kommunikasjon. Det er noe vi har sett frem til i lang tid og jeg tror det kommer til å bli lærerrikt og morsomt. Den eneste tingen som plutselig slo oss i trynet når vi våknet i dag, var pakkelisten som tikket inn på mailen...
Den lyder som følger.
* Sjokolade, godteri og søtsaker skal ikke medbringes
* Ikke lov til å bruke shorts og utringende t-skjorter (bare bukser)
* Ikke lov å bringe mp3, mobiltelefon, pc mm.
* Alle klær skal være rene

Må inrømme dette kom som et lite sjokk, og vi fikk plutselig litt panikk for hva brukbart vi egentlig har. Det er midt på sommeren, varmt og vi går med pads og svettebart 24/7 (og det er i shorts og t-skjorte). Så nå må vi nesten bare ransake skapene våre og se hva vi kan få pakket i kofferten, som btw ikke kan veie mer enn 23 kg.. Utenom det, ser det ut som vi går noen flotte uter i møte.

Med det sier jeg ha det og på gjennsyn i slutten av Februar. Wish us good luck!

Gratulerer med dagen lillesøster

I dag har team Curitiba strena rundt i gatene for å få brasilianere til å gratulere min søster med dagen. Her er resultatet!

The church is not a museum for good people. It's a hospital for the broken

Julecamp-Floripa-2011

9-11 Desember dro ungdomsgruppen på camp til Florianopolis. Bussen gikk klokken 24:00, og det ble en søvnløs natt. Klokken 05:30 ankom vi Floripa, og da var det bare å sette i gang med å sette opp teltene. Deretter ble det frokost, før vi tok bena fatt på den 5 timers lange turen til stranden. Det ble en minnerik helg med aktiviteter, nydelige strender, kveldssang og bål, vakker natur og fantastiske mennesker. Her er en liten videosnutt med noen bilder fra helgen!            

Jul i Brasil

Da var enda en jul omme, familien har forlatt Brasil og jeg har flyttet inn i en ny familie. Det å feirer jul i Brasil var veldig rart, men morsomt. Det var meget likt som i Norge, samtidig som det var nytt og spennende. Vi feriet sammen med min gamle vertsfamilie og deres familie. God mat, pakker under juletreet, varme og godt lag. I Curitiba viste jeg familien min stedet vi jobber, introduserte de for menneskene vi tilbringer tid med her nede og rundtur i byen. 25 desember dro vi til paradiset Florianopolis. Var ikke så heldig med været, men bare det å tilbringe tid med familien var deilig. Vi hadde noen dager på stranden, shopping, mat, mat, mat, båttur og mye kos. 


Tilbake til hverdagen:
Nå har jeg altså byttet vertsfamilie her i Curitiba. Jeg bor hos familien til en fra Hald, Gregory. De er fantastiske mennesker, og har tatt meg imot med åpne armer, vartet meg opp og jeg føler meg allerede hjemme. Det er litt rart å bli kjent og tilpasse seg en ny familie, men de gjør det veldig enkelt. Det er en mer typisk brasiliansk familie, så det er spennende å få oppleve hvordan enda en familie her lever.  


De neste månedene:
Vi har ikke så mange uker igjen i Curtiba. Om to uker skal vi ut å reise over en måned. Først til Peru deretter to steder sør i Brasil. Så skal vi ha noen uker i Curitiba, før vi drar 10 dager til Nord-øst. Det kommer til å bli noen spennenende måneder, og jeg tror det kommer til å gå utrolig fort. Så det er bare å nyte hver eneste dag! 

                 Grøt 23 desmber med mentor, Anettes vertsfamilie og familien Nordmoen
      

                                            Omvisning på stadioen til Coritiba

                  
                                     Familien min og min nye vertsfamilie

julaften med min gamle vertsfamilie

Botanisk hage

På tur i en av Curitibas flotte parker 

                                Ferieparadiset Floripa

Familien ankommer Curitiba

For to dager siden fikk de to småvimsete jentene endelig sendt inn oppgaven sin til Hald. Den hadde hengt over de som en forbannelse og fulgt de hvor enn de gikk. 23 smertefulle, lærerrike og vanskelige sider var skrevet inn på pcn, intervjuene unnagjort og de var klare for å få livet sitt tilbake. Sommeren hadde endelig ankommet Curitiba, ferien kunne starte og familien Lia Nordmoen var på vei. Til og med julestemingen begynte å komme krypende. Det ble 19 Desember, og det ville si det var tid for 4 nye nordmenn å sette sine ben på brasiliansk jord. 

Etter en lang og innholdsrik reise, ankom de 4 svette og trøtte nordmennene Curitiba. Det ble et tårevått gjennsyn på flyplassen, der de nå så rutta jentene ventet i spenning med sine flotte fotballdrakter og en meget kreativ plakat. Bil ble det også på de, så far måtte ta til mot og begi seg ut på de dyriske veiene. Dagen gikk til innsjekking på hotell, litt sightsing, opplæring av standard ord som "takk", "vær så snill" osv og middagsbesøk hos den nå "gamle" verts familien. Livet var egentlig ganske ok!

De neste ukene skal da gå til en etterlengtet jule/sommerferie! Vise familien Curitiba, være turister, kvalitetstid, mat, mat, mat, tur til vakre Floranapolis og nydelige strender og selvfølgelig jul! Så jeg melder herved bloggpause frem til 2012 og ønsker alle en fantastisk jul og et ekstraordinært nyttår. 

Desejo a todos um Feliz Natal e um Feliz Ano Novo!

Du vet du har vært i Brasil for lenge når..

1.  Når du ikke lenger blir overrasket av at folk forsyner seg av tallerkenen din

2. Når du vet du alltid må ha med deg en t-skjorte, jakke og paraply uansett vær

3.  Når du deler is-skjeen din med 20 andre personer

4. Når du vet det er uhøffelig å komme tidsnok til en bursdag

5. Når du har erfart at frisørene i bakgatene trolig ikke er av beste klasse

6. Når du alltid går rundt med sikkel på kinnet og ikke har bry til å tørke det bort (etter alle kyssene)

7.  Når det å lete etter farlige edderkopper på rommet er blitt en daglig rutine

8.  Når du blir overrasket over et måltid uten kjøtt

9.  Når du ikke lenger har bry til å spørre om vann til maten (for du vet det vil skape oppstyr)

10. Når du heter Anette og har begynt å introdusere deg selv som Anettch/i

11. Når du ler som dette på facebook: hauhuhahuahashu

12. Når du alltid går rundt med en tannbørste i lomma

13. Når de i "salada de frutas" disken ikke lenger trenger å spørre hva du skal ha


14. Når "smalltalken" alltid dreier seg om fotball

15.  Når du ikke lenger forventer å få sitteplass på bussen

16. Når du ikke lenger reagerer på tutene biler og plystrende mannfolk

17. Når du ikke lenger bryr deg om at du blir tykkere for hver dag som går

18. Når du har lært å holde deg borte fra fortauskanten (for der kjører bussen)

19. Når du vet at flipflopper absolutt ikke har noe å gjøre på et kjøpesenter

20. Når du blir overrasket over å se en katt

21. Når du har begynt å kose med loppete løshunder

22. Når "Eu nao falo portuguêse" (jeg snakker ikke portugisisk) er din mest brukte frase

23. Når bønner begynner å smake ok

24. Når det er helt greit at folk kommer å tar et jaffs av eplet ditt

25. Når du går rund med svetteringer 24/7

26. Når du vet du får kjeft hvis du ikke drikker vann og bruker solkrem (heyhey Mateus og Agnar)

27. Når toalettpapiret automatisk går i søppelkassen

28. Når ikke lenger blir satt ut av å se rørlegger-sprekker

29.  Når du står stille i 30 min, mens du venter på at quero quero'en skal flytte seg så du kan passere (en liten sint fugl)

30. Når du konstant har en 20'ings i bh-en i tilfelle noen skulle stjene vesken din

En liten oppdatering fra Fatcamp-Curitiba

For et par timer siden fant de to nordmennen (despertate etter julestemning) plutselig ut at det allerede var blitt 13 desember altså lucia. Miriam slang seg på bussen i en fei, mens Anette var kjapp med å åpne google translate, for å finne de portugisiske navnene på alle ingrediensene de trengte til lussekattene. Så bar det av sted til det lille lokale supermarkedet/kiosken. (Uvitende om at de ikke burde stole blindt på google translate.) Anette tok til mot, og spurte etter krydderet. Hun ble da henvist til fruktdisken, uten hell. Så de måtte ta saken i egene hender. Etter å ha kravla rundt og lett fra gulv til tak, endte de opp med 75% av ingrediensene og gamblet på at de skulle holde mål. En sjokolade måtte også til - uheldigvis hadde den nok ligget å godgjort seg i litt for mange solfylte dager. Det var på tide å ta bena fatt å sette i gang bakingen! Det gikk nokså smertefritt, helt til deigen skulle settes til heving. De plasserte den sammen med alle edderkoppene, for det var der de anntok det var varmest. Men heve ville den ikke. Så nå står den der som en stein og godgjør seg, mens damene sitter å venter (spiser). For å være ærlig, eser vi mer enn deigen. 

Vi kjenner allerede buksene begynner å stramme både her og der, etter kun 9 uker. Nå legger vi oss begge i hardtrening før hjemreise. Opp tidlig, finne motivasjon og load'e ipoden med sanger. Vi skal begge virkelig gi alt vi har i stein, saks, papir-øvelse fram mot den store konkurransen,13 april. Da det skal avgjøres hvem av oss som får de to setene på flyet hjem (ett sete vil sannsynligvis ikke være nok). Taperen må nok desverre ta bena fatt. 

Dere vet hva de sier: Mer å ta i - mer å være glad i!

Dagens resultat 

Her koser jentene seg med en 2-liter

Høydepunker fra Curitiba

De to første månedene i bilder:

Privatsjåfør på flyplassen

Første, og siste korøvelse i Brasil

Kairos og Dynamis 

Barnebursdag

Vaffler og kos hos mentor

Dorcas <3

Busstur - stappfult

Salada de frutas (betjeningen kjenner oss igjen, så vi trenger ikke lenger si hva vi skal ha)

Melkesjokolade (smaker dobbelt så godt i Brasil)

Jul i Oktober

Fotballkamp(er)!

Bli påkjørt av en buss

Få kjøre ambulanse

Helgetur til nydelige Cameroon (eller noe sånt)

To nervøse jenter på sin første taxi-tur

Aktivitetsdag med Kairos og Dynamis

Se min første capybara

Lage vaffler til ungdommene på Kairos (noe de elsket), og ha foredrag om Norge

Samarbeid i et team

Når vi blir sendt ut fra Hald, reiser vi alle i team. Det kan være noe helt fantastisk, utfordrene eller ganske drit. Heldigvis for meg, har denne opplevelsen til nå vært veldig positiv. I løpet av disse 8 ukene har jeg opplevd en del, og teamarbeidet har absolutt blitt satt på prøve. Jeg har opplevd å ha en som fikk meg til å le når jeg ble påkjørt av en buss, vært der når ting var vanskelig, sovet hos meg når jeg trengte det og aldri latt meg gå igjennom noe alene. Min team partner er helt unik. 

Det å jobbe i et team kan føre til mange ufordringer. Vi jobber sammen, ser hverandre hver dag, skriver oppgave sammen, har de samme vennene og enda, tekster vi og chatter hver dag. Vi er to veldig forkjellige mennesker, med forskjellige intensjoner og måter å gjøre ting på. Det kan da være lett å ville få frem sine meninger og tanker om ting, men i ettertid tenke at det den andre sa, kanskje ikke var så dumt alikevel. Men det kan også føre til at ting blir gjort mer effektivt og kan gi oss et bredere perspektiv.  Det er godt å være et team i situasjoner der det kreves en kombinasjon av ferdigheter, evner, erfaringer og bedømmelser fra flere samtidig. Det handler ikke bare om hva en kan få til, men hva vi kan oppnå sammen. Hvis en bommer - bommer begge. Det vil ikke si å alltid være enige, men hvordan løse komflikter, lytt til hverandre, diskutere åpent, og ha tillitt til hverandre. Uten å mestre dette på en konstruktiv måte, blir teamet neppe veldig velfungerende. 

Det er også viktig å prøve og feile, og lære av sine feil. Det å løsrive seg fra det gamle og kjente, og tørre å eksprimentere. Så lenge vi har tillitt til hverandre, er det rom for feil. Det er en prosess å jobbe i et team, og det finnes alltid ting som kan forbedres. Når vi takker ja til plassen vår på Hald, har lærerene allerede bestremt hvem vår partner skal bli. Jeg og Anette hadde blitt intervjuet av forskjellige personer, så at vi klikket så godt, var over all forventing. Jeg er utrolig takknelig for å jobbe i team med Anette, og hun er en person jeg absoluttt kan lære mye av. Jeg tror mye av grunnen til at temet fungerer så bra, er fordi vi hele tiden prøver å samkjøre, høre hva den andre har å si og være ærlige med hverandre. Vi har enda en lang vei å gå, men jeg vil tørre å påstå at vi absolutt er på rett spor. Hun er både min partner, støttespiller og venn. 


Hun er den ene som vil forstå alt når jeg snakker om Brasil, hvor kjedelig NMS historien er, hvor vakre lille Matheus sine øyne her, hvor avhengig jeg er av salade de frutas, dytter meg lenger bak når vi venter på å gå over veien, forstår hvorfor jeg sier "engangskamere moment", hvorfor jeg ler hver gang noen sier "kenki fala?", hvorfor jeg unngår å si orden "bussete" på norsk, skjønner hvorfor jeg går å synger "Firme Nas Promessas", vet hva jeg tenker før jeg har sagt det og ved hjelp av et blikk kan bryte ut i latter med meg. Det er min team partner!

"Et effektivt team er en liten gruppe mennesker med komplementerende ferdigheter som forplikter seg til felles hensikt, innsats og målbare ytelser, som har felles oppfatninger om samarbeidsformer for hvorledes dette kan oppnås og som påtar seg et gjensidig ansvar for dette."