Retningssans sa du?

For de som kjenner meg, har de kanskje fått med seg at retningssans ikke finnes i mitt vokabular. Har du ikke det, kommer nok dette innlegget til å få deg overbevist.
Ja, i dag har virkelig ikke vært min dag. Dagen begynte med at snille Sergío tok bussen hjem til meg, for så å ta den med meg, siden jeg aldri hadde tatt den før. Alt var flott, og vi ankom i god tid. Første post på programmet var å servere lunsj til mennesker som bor på gaten. Det er et sosialt prosjekt som er opprettet igjennom kirken. De fleste som kommer dit går på stoff, og benytter sjanen til å få seg et godt måltid. De får også vakset klærne sine, pusset tenner og ha det sosialt. De som sier ja til å være med på et slags program for å bli rusfri, blir også tilbytt husplass (10 stk). Det er et fantastisk prosjekt, som vi jobbe med hver mandag (Casa redentor).

Når vi var ferdig der, gikk vi for å ha språkkurs, og deretter ble vi tatt med på et kjøpesenter for å kose oss litt. Så var det på tide for meg å ta krykkene fatt å ta bussen hjem alene. Jeg hadde blitt forklart hvilken det var, men var ikke helt sikker på hvor jeg skulle av. Men sta som jeg er, lot jeg ikke usikkerheten ta overhånd. På veien dit gikk jeg på tryne så det sang midt på gaten, tenkte uflaksen min da var over, men det var den langt ifra. Når jeg nærmet meg bussen kjente jeg noen kløp meg hardt i rompa, jeg snudde meg fort og ved et uhell klinte jeg en mann rett i magen med krykken. Jeg gav han et vakt unnskyld etterfulgt av noen norske gloser, før jeg fortet meg av gårde. Jeg kom meg på bussen, og ting så lyst ut. Men når bussen da svinkte inn på siste stoppested, forstod jeg at jeg ikke hadde tatt rett buss. Jeg tenkte med meg selv at nok var nok, og bestemte meg for å ta bena fatt. Så jeg begynte å gå. Etter en stund skjønte jeg at det ikke helt gav det resultat jeg hadde håpet på og måtte ringe Gabriela. Jeg ble fortalt veinavnene, og hun sa jeg var på rett vei. Etter 45 min skjønte jeg at noe var feil, så jeg ringte igjen. Takket være en missforståelse hadde jeg gått i feil retning.. Så da var det bare å snu. Etter hvert ble jeg bare mer og mer lost, og bestemte meg for å spørre om veien.  På tross av at jeg ikke får snakke med gutter på gaten, tok jeg mot til meg å spurte en gjevnaldrende gutt om veien. Han var kjempe hjelpsom og løp til nærmeste bensinstasjon for å høre der. Han spurte om han skulle følge meg hjem, men det avslo jeg glatt, men da hadde jeg hvertfall fått bekreftet at jeg var på rett spor.

Etter enda en stund begynte svetteringene å bli større, benet meget trett og armene passe skjelvende. Jeg spurte da den eneste personen jeg kunne finne, og han gjorde det samme som han forrige (utrolig hjelpsomme!). Det viste seg at han skulle samme vei, så vi sol følge. Han var en utrolig hyggelig gutt, som hadde en storebror som hadde vært utvekslingsstudent i Sverige. Når vi kom til hans hus, sa han at han ikke lot meg gå alene, så han skulle følge meg helt hjem. Jeg prøvde å protestere, men han var så snill og var bestemt på å følge meg hjem. Så endelig, etter to timer var jeg hjemme, og uheldighetene over. Trodde jeg.. men jeg klarte ikke låse opp døren. Heldigvis gled den opp etter 20 minutter med sikkert 100 forsøk.

For en herlig dag. Tror jeg skal få litt mer nøyaktig bussrute neste gang. Har virkelig fått høre hvor naiv jeg er, og at jeg ALDRI må gå alene og ALDRI spørre en på gaten om veien i dag. Litt oppskrytt spør du meg, men får nå høre på disse bebodde brasilianerene. Men tusen takk Arthur, du er min hverdagshelt! Nå tar jeg sengen fatt med et hovent ben, gelé armer og et halvert kontantkort. God natt!