Buss - sykebil - neddoping - fatle

Ja, nå har jeg altså hatt min andredag på sykehuset her i Curitiba, som tidligere spådd. Det hele begynte med at Anette og jeg skulle en kjapp tur til byen for å kjøpe frukt. På vei tilbake til bussen stopper vi ved et gangfelt. Uten at vi ser det kommer det en buss kjørende alt for langt inn på fortauet. Jeg ser jentene ved siden av meg hopper bakover, men rekker ikke å reagere før bussen smeller inn i albuen min. Det hele gikk så fort, så plutselig står jeg å holder på albuen min med en flokk mennekser inkludert bussjoføren rundt meg. De fikk oss til å slå oss ned på en trapp, mens de ringte ambulanse. Det hele ble da er sirkus. Bussjoføren prøvde å stikke av, men fikk da huden full av kjeft av noen menn som hadde sett det hele. En mann som snakket engelsk skulle ha med meg og Anette på en konsert, folk flokket seg rundt oss og jeg satt der å gråt som et lite barn. Nå ambulansen endelig bandt de armen min opp med en papplate og eskorerte meg inn i sykebilen. Ingen av de snakket engelsk, så jeg følte meg helt lost og forstod ingenting av hva som skjedde. Heldivis hadde Anette fått kontakt med kontaktpersonen vår som kom til unnsetning. De fylte ut en masse papirer, og jeg og Anette ble fraktet til sykehuset.

Da vi kom dit ble vi tatt inn igjennom akutten, og bare for å toppe det hele trillet de meg på en båre. Det hele var helt absurd og vi kunne ikke annet enn å le. Anette småløp bak, og klarte heller ikke holde latteren tilbake. Hun ble plasser på venterommet mens de tok meg med inn på et rom med masse skada mennekser og leger. Der ble jeg liggende med en lapp på bena "hun snakker bare engensk". Så kom den beste delen. En sykepleier kom inn å prøvde å si noe, men som sagt snakker jeg bare engelsk. Før jeg visste ordet av det dro hun ned buksen min og plasserte en saftig sprøye i låret mitt, deretter to i armen og et på hånden for å gi meg en form for "drypp". Jeg ble helt dopet ned, og lå der som en 3 åring. Endelig kom han som snakket engelsk. Jeg håpet han skulle foklare hva som skjedde videre, men der tok jeg feil. Han bare stilte meg masse spørsmål om meg, og til slutt "Maybe you wanna go out with me some day?". Armen verket, jeg var trøtt og rommet svirret rundt. Så jeg presterte å sette meg opp å gi han et "killerblikk" etterfulgt av et klart NOO! I ettertid er jeg temmelig klein, men oppi det hele var jeg litt fortumlet, og ikke helt ved mine fulle fem. 

Så etter hvert tok de meg med for å ta røntgen. Heldigvis var ingenting brukket, og jeg hadde bare fått et kraftig slag i albuen og en vridning i skulderen. De sa jeg var temmelig heldig, hadde bussen truffet meg litt lenger opp hadde jeg antakleig brukket noen ben. Men lucky me! Så etter en stund fikk jeg fjernet røreet i hånden, lagt kompress på såret og gått albuen godt plassert i en fatle. Etter 2 timer fikk jeg dra hjem med 6 pakker smertestillende (sterke) som skulle tas hver 6 time i den kommende uken. 

I ettertid klarer vi ikke slutte å le av denne episoden, mens jeg ble tatt hånd, hadde Anette og opplevd en hel del, og blitt stilt artige spørsmål fra publikummet vårt. Jaja, hva mer kan man vente av 2 nordmenn i Brasil. I løpet av 3 uker har jeg kjørt sykebil, blitt truffet av en buss, gått på krykker, hatt hånden i fatle, gått meg bort, opplevd innbrudd i huset og blitt dopet ned til tusen. Kan ikke vente med å se hva de kommende 25 ukene vil bringe. Så mamma og pappa, uansett hva som skjer, husk at jeg er glad i dere!

Heldigvis er jeg på bedringens vei allerede :)