Ey, bonita!

Nå har jeg altså vært i Brasil i over en uke. Egentlig føles det mye lenger. Vi har opplevd og lært så mye, så jeg tror det kommer til å bli 6 innholdsrike måneder. Begynner å kjenne litt på det å savne familie, venner og kjæreste, men den så jeg vell egentlig komme. Nå har jeg bodd hos Anette i tre dager, mens min familie har vært bortreist. Vi bor i litt forskjellige hus, men begge familiene er absolutt veldig bra. Vi har vell egentlig funnet ut at jeg bor i et kaksestrøk/slott/hotell. Jeg kan kaste toalettpapir i do - ikke Anette, jeg vasker ikke klær - det gjør Anette, jeg har aldri vakset opp - hun gjør det nesten daglig, jeg kan ikke gå med sko inne - det kan hun, OG Anette har toalett på rommet - det har ikke jeg.. Men vi er begge storfornøyde med hus og familier.

Det er mange kultur forskjeller vi legger merke til allerede, men det jeg kjenner mest på er hvordan andre ser på oss. Enten vi er i butikken, på gaten eller på bussen stirrer folk på oss som vi skulle vært fra en annen planet. Får daglige kommentarer som "du er så pen, vakker, nydelig" osv. Særlig eldre damer. De holder ikke tilbake på komplimentene for å si det sånn. Det er koselig, men samtidig litt ubehagelig. Vi vil jo gjerne passe inn så godt som mulig, men det tror de fleste kan se vi ikke er fra Brasil. På tross av at Curitiba er en veldig europeisk by med både lyse og mørke. Det er nok noe vi må vende oss til, men tar litt tid. I stad var det en jente som plutselig pekte veldig på meg og bablet noe jeg ikke fortsod i butikken. Min host-mor fotalte hun hadde sagt at jeg var helt lik barbien hennes. jaja. En annen ting er det å aldri kunne gå ute etter 6 (hvertfall ikke alene), ikke gå med sekk, ikke snakke med særlig gutter som vil snakke med deg på gaten og noen steder får vi aldri lov å gå, uansett. F.eks der vi jobber er det veldig mange fattige, og mange som gir oss mye oppmerksomhet. Så de vil helst at vi blir fulgt til bussen, enda det bare en 2 min å gå. Alt dette er nok ting som blir en selvfølge etter hvert, men nå i starten er det ganske så uvandt og litt skummelt.

I dag tok vi bussen for første gang! Vi var ganske kry, men når vi skulle gå av bussen og finne frem til kirken, gikk vi oss vill.. Så kontaktpersonen vår måtte komme å hente oss. Får håpe vi blir bedre etter hvert! Neste uke startet timeplanen vår for fult, og jeg kjenner det blir deilig å komme ordentlig i gang :) Vi snur også klokken til sommertid, så når dere i Norge snur til vintertid blir det bare 3 timers forskjell mamma og pappa!

               

                                                                        Gjestesengen min    

Anette og hennes nye søster, Bettina

Kosekveld